Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke - i mangel av et bedre ord - psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ - som en naturlig konsekvens av det? - glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ - den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep - aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i "I Want You"). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte "han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?" for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann - eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som "så nydelig du var" (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e - antakeligvis? - fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ - passanes nok - til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)

The Good

"All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse."
- Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i "Forlikte satanister" i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene - med enkelte unntak - ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side - ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og so dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
- Kaja Schjerven Mollerin, i "Gammel kjærlighet" (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[...] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er [...]
- Jens M. Johnasson, i "Sur mann jogger" i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
- Alexander Rybak, i "- Kan bli veldig stor" i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
- Marte Konradsen (student ved Westerdal) i "Digital ADHD" av Frank Lande, i D2, 29.05.09

Æ leste avisa, Nordlys, her om dagen - som æ gjør stort sett hver dag, selvfølgelig - og kom til en spesifikk sak. Æ så på tittelen, ingressen og bylinen og tenkte "Æ like journalista. Og fotografa," og så sukka æ henført, fordi det e sånt æ gjør - og greia med å ha lest avise ganske lenge e at det e ganske mange journalista og fotografa æ like. Om avisen hadde spesifisert kæm som har satt spesifikke side ville æ antakeligvis hatt favorittgrafikera også. Og det e ikke det at æ e en avisgroupie - hvilket æ e, om enn på måta som e mest logisk inni hodet mitt - men æ e en tertiærnæringsgroupie. Kulturarbeidertertiærnæringsgroupie, faktisk, i en litt vid definisjon som også omfatte akademikera. (E akademikera kulturnæring, eller blir det bare humfak-akademia?)

Æ like akademikera, særlig innafor humaniora og samfunnsvitenskap, æ like forfattera, kunstnera, skuespillera; æ like folk som like språk, på alle måta, æ like målfolk (mmmm..) og riksmålsfolk, æ like musikera og æ like folk som ikke har fast jobb men som til stadighet gjør ting (du vet ka æ mene). Æ like menneska som mene ting og av og til like æ politikera, men sjelden. Æ elske gode retorikera, og æ kan overbevises om det meste, så lenge noen e villig til å prøve. Æ elske tekst, typografi, design; æ like at folk til stadighet prøve å lage nye stola, nye bokhylle, æ like at folk lage bøker, æ like at dem blir designa, at det finnes folk som lage bokomslag og leve av det, æ blir aldri ferdig med å forelske mæ i design, æ like at folk lage ting, æ vil eie alt. Æ like sølvsmeda, gullsmeda, smykkeskapera, glassblåsera, skulptøra, æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ kan skrive, æ skriv, det hold, det e bra, bra nok.

Og alt det fordi æ blei oppdratt til det. Gudan vet om foreldran mine visste ka dem bega mæ ut på, men æ skylde tertiærnæringsforelskelsen på det faktum at æ vokste opp i den tro at alle sama va akademikera og kulturarbeidera. I min verden, om man vil ta lett på det, eksisterte reindriftsaman for at de samiske akademikeran og kulturarbeideran skulle ha nokka å forske på/lage kunst av. Æ kjenne ingen reindriftsama, æ har ingen personlig erfaring med rein utover det at dem smake godt (kokt, stekt, tørka), æ sir stadig at æ e en kaffelatte-same, æ påpeke det fordi alternativet virke å være en natursame, en naturlig same - og det e æ ikke. Æ hadde glatt bytta bort midnattssola mot en middelmådig kaffesjappe - æ bare håpe æ ikke må velge.

Og det va noen som kom inn på det, den der greia med at man ikke vil defineres som en samisk forfatter/arkitekt/filmskaper/arbeider/etc, og min aha-opplevelse lå i at æ vil det. Eller, æ e det. Æ blir en samisk akademiker fordi æ vil/skal jobbe med samisk og urfolksrelaterte greier. Æ har et aktivt forhold til identiteten min¹ fordi den blir forma av studian mine. Veldig mye av det æ gjør skjer på grunn av det æ allerede har bygga opp av det samiske og æ vil ikke slippe unna det (ihvertfall ikke enda). Å ville bli oppfatta som ikke-samisk [kasomhelst], usamisk eller bare nokka forbi det samiske, ville fjerne uanta mengda kredibilitet - og kreativitet - i det æ gjør. Arnold Krupat nevne i en tekst at det e problema i det å være noen som kommer utenfra og som dermed mangle kulturelle koda, men det e like vanskelig å være i en kultur og jobbe med den, fordi du da heller ikke ser det du ikke vet (og samtidig kan anta at du vet).

Og æ tror at æ e heldig, i så måte, fordi æ e same, men samtidig e æ på mange måta utafor kulturen - og det e den (manglanes) statusen som gjør at æ til stadighet e aktiv omkring det - det e ikke fordi æ føle æ treng å bevise nokka for noen (æ e same, uansett), men æ treng å finne ut av ting, å forstå dem for min egen del. Fordi det e gøy og interessant og lærerikt og fordi æ tror det gjør mæ til et bedre menneske, sjøl i den endeløse sjølopptattheta ("Oh, how I loved everybody else/When I finally got to talk so much about myself" som Dar Williams syng)

¹Det e et - om enn ikke anna så ihvertfall personlig - interessant underpunkt her omkring dem seksuelle identiteten. Og det høres så teit ut, fordi æ ikke tenke på den, forhold mæ til den. Æ hold fast ved det queere, og det tror æ ikke æ gir slipp på, men det e særlig fordi det e interessant fra et akademisk utgangspunkt i forhold til det samiske. Du kan fjerne de fleste/enhver form for biologisk lyst i kjønnslig retning uten å endre mæ drastisk, tror æ, men om æ skulle fjerne det samiske vet æ ikke kæm æ hadde vært.

---

Som en slags følgesvenn til teksten æ skreiv i januar, og som æ fortsatt har litt dårlig samvittighet for, klorte æ ned følgende i dag (det va nesten bokstavelig kloring, penna mi hadde ikke en god dag):

    Han ser så trist ut når han ikke snakker med andre, og jeg tror kanskje at han bestandig er litt full, litt full, i ferd med å bli full, eller i det minste uinteressert i å være edru.
    Jeg tror han drikker når han er nervøs og når han har noe å feire; jeg tror han feirer bra dager på jobb og det meste annet. Jeg tror ikke han er alkoholiker, men det er mest fordi alle liker ham for godt til å foreslå noe slikt. Jeg kan ikke huske å noen gang ha sett ham uten en øl, men det blir feil å si noe slikt. Jeg vil ikke anta ting om ham, men han gjør det så enkelt. En dag vil jeg smile til ham, et stort, ekte, overstrømmende smil. Bare for å se hva han gjør.
    En del av meg, den delen som aldri fikk et kjæledyr mens jeg enda var ung nok til å ønske meg slikt, vil redde ham, tror han må reddes. Noen ganger er jeg så fordomsfull at jeg skammer meg. Jeg vet ingenting om denne mannen, men jeg har antatt en hel masse. Slikt skal man ikke gjøre, men det er det jeg er flinkest til. Han drikker, jeg skriver, og hvem vet hvem av oss som er mest ubetydelig i det lange løp.

Æ elske dæ. Uten at det e nokka stort og intenst. Det va det æ tenkte her om dagen, og det slo mæ at det høres ut som en selvmotsigelse, og det virke litt trist. For man kan ikke bare tenke at man elske folk, sånn helt uten videre, man treng fontena og plutselige oppdagelsa (se 05.47 i videoen), man treng kjærlighetserklæringe og alt. Man kan ikke bare tenke at man elske noen og være fornøyd med det. Takke sæ til, tenk om folk gikk rundt og elska andre uten å tro at det skulle bli nokka mer utav det. Det sku ha tatt sæ ut! (man treng klossate samtale i en trapp (04.46); den ene scenen, mitt selverklærte Casablanca, grunn god nok til å være fan av Paul Rudd for evig og alltid takk og farvel.)

Æ tok i bruk en ny moleskine i dag - benytta muligheten til å starte første side med jobbintervjunotata, sånn at det ser ut som om æ av og til gjør vettige ting - og fordi æ like å skrive ting i notatbøkern mine, på alle flata, endte det tomme arket under "if found please return to:/as a reward: $___" med teksten "Yes, it is sad to know I am happiest alone," fordi æ og Devon Sproule har en mutual understanding: ho syng triste sanga og æ høre på dem.

Når æ endelig kom hjem, etter fire jobbintervju og et styremøte - det tok tre tima og det e helt fantastisk kor sliten man kan bli av tre tima og fire samtala: koffor vil du ha jobben? Ka vil du endre i kulturdelen? Basert på kordan den e nu, kordan ville din ideelle kulturdel se ut? Det e spørsmålet man må kunne svare på for å imponere mæ, og æ kan si det nu siden æ neppe sitt i flere ansettelseskomitea - æ kan ikke huske å ha spurt folk om å fortelle mæ om sæsjøl, men æ like å spørre kordan demmes ideelle kulturdel ville sett ut. Veldig ofte kjenne vi folk fra før av, vi treng ikke spørre dem om personlighet og sånt, men kor mye jobb tror du det her e? E du forberedt på å være brennbar i ett år, å gi alt og enda litt til for en avis som til stadighet levne dæ med en følelse av at du knapt har hodet over vannet? Det va noen som lo, en gang, og sa "Siri, du e nok den siste frivillige av dem som elska Utropia," og det e nok sant, ihvertfall inntil videre.

Uansett, når æ endelig kom hjem, sliten og litt ør, så va siste del av amazon-pakken min kommet (den som blei sendt først kom sist, såklart, sjøl om det va en measly liten bok), hvilket betyr at æ endelig e den stolte eier av Homewrecker. An Adultery Reader. Det e litt rart, om du kjenne mæ, fordi utroskap e en av de tingan æ bare ikke får mæ til å ha forståelse for. Uansett bortforklaringe etc. Men æ kjøpte nu boka, likevel, sjøl om det va på grunn av et dikt, ett dikt. Da snakke du behov. Men ja, "Miniature Bridges, Your Mouth" e just that damn good altså. Så vakkert at æ ville eie det i bokformat, fordi bøker e den ultimate kjærlighetserklæringa og om man ikke har det i bokform kan man like gjerne ikke ha det i det hele tatt.

Det æ ikke tok med, der æ satt og skreiv ting i moleskinen min - en rød en, med linje, fordi æ bare har hatt svarte så langt - e linja som kommer etter den om at æ e lykkeligst aleina: "But it is when I am under your hand I know happiness is not grand." Du kan påføre mæ smerte, undertrykke mæ, ka som helst, lykke e overvurdert. Og noen ganga elske æ dæ så høyt at det gjør ondt, æ elske dæ så mye at æ kjenne det på kroppen. Æ elske dæ og noen ganga e det stort og intenst. Og smertefullt, og verdt det.

Han: ".. så i bunn og grunn e moralen i Star Trek at du kan være både ond og pen?"
Æ: "Hmm. Ja. Æ like den!"

Og før det sa han - som jo selvfølgelig e Tor Håvard - "men han hadde fortjent juling" og da lo æ og svarte "du kan da ikke ærlig talt mene at Kirk fortjente mer juling!" Stakkars mann. Og så snakka vi om helterollen og Tor Håvard sa at det e rart at de der folkan som aldri følg reglan bestandig e heltan og æ tenkte på liminal-fasen og det bakhtinske karnevalet og delvis også trickster-myten og visste plutselig ikke ka æ skulle starte med. Men poenget e vel like mye at ingen av dem fungere, det kom æ på først i etterkant. Fordi trickster bryt reglan for å vise oss koffor dem skal være der - trickster kan bryte dem, skal bryte dem, men vi e ikke trickster og kommer ikke til å tjene på å bryte dem, skal ikke basere oss på å bryte regla - mens helten bryt regla, får dama og halve kongeriket og absolutt alt det andre - bortsett fra James Tiberius Kirk, som stort sett får juling.

Star Trek e, om du lurte, like bra andre gangen. Chekov e minst like sjarmeranes, Sulu e - om mulig - enda mer badass, Scotty e god, og Bones e muligens fra vettet, men han kunne godt vært fastlegen min. Uhura har en talentfull tunge, og snakke tre dialekta romulansk - og æ vet akkurat ka det sir om mæ at det e min favorittreplikk i filmen: akademikernerd! - og det eneste som plage mæ e foreldran til Spock. Winona Ryder, seriøst? Det e så teit at æ får litt hodepine bare av tanken - det må da finnes skuespillera som faktisk e gammel nok til å være mora til Zachary Quinto? Star Trek e'kke nokka særlig til film om du vil se tøffe dame, men til gjengjeld e den såpass bra kvalitetsmessig at det nesten ikke gjør nokka. Men bare nesten.

Æ har lilla negla, og verden e ikke så dum - og æ vet ikke om det e mer å si - æ skal bare fundere litt på om koffor æ har en innbitt ide om at kvinne ikke kan være croonera. Æ tror Kelly Willis e min favorittcrooner, men det e nokka med crooner-begrepet som gjør at æ tenke menn. Mann i dress, kanskje med fedora, og en sånn 50-talls mikrofon. vi får skylde på Frank Sinatra.

(So I wasn't thinking clearly,
so you didn't think at all.
Aimee Mann)