Aaaa! Æ va på konsert i kveld (det va ikke du! Eller?), og det va himmelsk! Fantastisk! Utrolig! Vakkert og vent og vart og vidunderlig. Æ tror det e mitt lodd her i livet å være Adjágas-forelska. Ikke det at æ tror det e en skjebne æ kommer til å bruke veldig mye tid på å forbanne, men dog.

Æ har veldig lyst å si fornuftige ting om konserten, men æ tror æ treng litt tid på mæ for å få det til, Adjágas treff mæ som regel så hardt midt i det mykeste at det tar en stund før æ evne å formulere fornuftige tanka. Men æ burde skrive et seriøst kjærlighetsbrev - bare i bloggen min, det får da være måte på - om enn bare fordi det eneste æ har sagt offentlig (bortsett fra alle de tidligere blogginnleggan som e litt forelska dem også) e å klage over at Neoncalmmit e by-negativ i den artikkelen som kommer på trykk i Kuiper om en stund. Det e ikke riktig. (At æ bare har en offentlig klage, ikke at sangen e by-negativ, for det e den.)

Uansett. Æ e usammenhenganes og akk og ve og ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ over det hele, så. (Forresten ønske æ mæ trommisen demmes i julegave. Trommisen, håret hannes og tekanna han slo laus på. Hiii!)

Oooo! Poenget! Eller, det æ hadde lyst å si va at æ tror æ e skap-sørsame. Eller sørsame-fetisjist. Eller bare sørsame-fan. Hvilket nok treng en forklaring, men den får dokker ikke. Men ja. Æ tror æ vil bli sørsame når æ blir stor. (inntil videre skal æ bare legge mæ og slutte å snakke tull.)

Æ har snakka om cirka én ting hele uka; en ting, kanskje to, e vel stort sett det eneste æ har tenkt på også. Det eneste ene e selvfølgelig Noereh!, og den andre, som egentlig bare e den første i et utvida perspektiv, e det samiske. Ikke det, i enhver uke vil minst 40% av alt æ tenke ordentlig på - ikke alt æ tenke, men aktive tankerekka med det mål for øye å skjønne ting - være samiskrelatert, så den her uka e spesiell mer i kraft av den plutselige forelskelsen, i et utropstegn, i et ord æ ikke egentlig vet om æ kan uttale rett.

Det e for det første ganske fornøyelig at en gymsal æ ikke kan huske å ha noen positive minna fra¹, plutselig blir åstedet for nokka så fint - ja, æ fikk litt klump i halsen når vi klappa Noereh! inn i eksistensen (I do believe! I do! I do!), og æ holdt på å gråte når vi klappa inn Susanne som leder og ingen egentlig ville slutte å klappe. Æ håpe det øyeblikket blir et varig minne, å sitte der på de harde trestolan, å se på alle de andre som så like fornøyd ut, å tenke "fy faen, ka e det vi har gjort?" og "kæm som treng å få barn når man kan lage organisasjona?"

For helga besto også av en tidvis enorm språkfrustrasjon, og æ gjentok linja "kanskje vi skal ta det her på norsk" så ofte at æ vel egentlig ikke får lov til å bli fornærma over at noen på lørdagskvelden sa "snakke du samisk?!" Men seinere tok æ det som en fornærmelse - om enn ikke av mæ, men det va en inkludering æ gjerne ville unngått - da noen sa "men dokker burde jo snakke mer samisk, alle som e her vil vel lære samisk!" Som om språk e så enkelt! For det første e nordsamisksjåvinismen så grenseløst frekk at æ skulle ønske æ kunne ha svart på sørsamisk - "nu jävlar, la oss snakke samisk sammen!" - og dernest e ignoransen når det gjeld tidligere tiders språkpolitikk og dens innvirkning på nutida til å få hodepine av (æ vil si sjokkeranes, men æ tror den bare e det fordi æ har tilbrakt så lite tid med andre sama).

Det e ikke så enkelt som at fornorskningspolitikken e over og derfor burde alle som identifisere sæ som sama lære samisk. Samisk kultur kan ikke være en språkbasert kultur på den måten mange andre e, all den tid språket fortsatt e et sårt punkt for mange. Æ mene, ærlig talt, æ begynte å bruke samisk på facebook den her uka, fordi æ skriv dårlig samisk og siden æ ikke like å innrømme det, skriv æ heller på norsk og engelsk. Og æ har vokst opp med samisk som morsmål, talespråk hjemme, med skoleundervisning - dårlig og usammenhenganes, men dog - og det ene med det andre. Koffor i all verden skulle det da være så enkelt som "bare å snakke det" for folk med mindre samiskkunnskapa enn mæ?

Og ja, det finnes en anna side i språkproblematikken, for vi burde jo ikke bruke norsk, vi burde bruke samisk sånn at folk blir trygg, men det e nokka andre får ta sæ av, det e en del av samtalen æ ikke kan stå for.

Det her e første gangen æ har meldt mæ inn i nokka, bortsett fra Bokklubbens barn (og da va æ jo ikke gammel nok til å melde inn mæsjøl), æ har aldri vært med på den typen aktiviteta kor æ føle et behov for å møte likesinnede, æ gjør ikke sånt. Æ e en analytisk, tenkanes person, og det e - antakeligvis - enklest å være sånt på egenhånd. Man treng ikke selskap for å tenke på verden. Men den her helga - å gud, det her høres teit ut, dokker får unnskylde klisjeklisset - minte mæ på at man treng selskap for å endre den. Og æ burde kanskje prøve mæ på sånt også, om enn bare en gang i blant.

Så ja, det e litt teit å bli med i en ungdomsorganisasjon når man e fire år unna å være for gammel til å bli med, men det får ikke hjelpe; æ oppdaga at æ like folk, særlig når det e folk æ kan ha et instinktivt fellesskap med. Og det sjøl om æ ikke har på mæ kofte. (æ vurderte å skrive et blogginnlegg med basis i setninga "å være ung, offentlig same uten kofte," for æ tror det e verdt en tanke eller to, men æ tror det blir med tanken.)

Likevel ante æ en undertone i helga - en undertone æ nok også e uvant med siden æ sjelden e sammen med andre sama - av nokka sånt som sama sama sama reindrift sama sama sama reindrift sama sama sama ekte sama og det slo mæ at det e de her folkan æ kommer til å krangle med når vi e blitt den etablerte samiske voksengenerasjonen - om en tyve-tredve år vil æ anta. Bare vent, det blir Gaski fra akademia versus... alle andre! Eller så blir æ en av de der forhatte folkan som vende sæ så langt utover i verden at ingen av de ordentlige saman lenger syns æ e relevant. Gaski, liksom, nei, ho får nu bare holde på med det der professortullet sitt, vi har viktigere ting å tenke på.

Og derfor vil æ at Noereh! skal gjøre akademia avskrekkanes for ungdommen, fordi æ vil at det skal eksistere en forståelse av at sjøl om æ bruke kompliserte ord - tidvis også for å si enkle ting - e det ingen grunn til å la være å krangle med mæ.

Men poenget mitt - ... æ blei litt distrahert der en stund - e at sjøl om det fantes understrømma av ting æ ikke skjønne og holdninge som plage mæ, så va det fantastisk! Så lenge det eksistere 13-åringa som Hilje, ung ungdom som kan si "æ visste ikke at det eksisterte så mange samiske ungdomma," så har æ troa på det her. Så lenge det finnes folk som vil debattere vedtekta (♥), folk som reise sæ og sir "Vi burde bruke mer samisk," folk som kommer bare for å henge med vennan sine og kanskje for å få noen flere, så må det her gå bra. Det vil helst gå godt, og det tror æ det gjør, sjøl om - eller kanskje særlig fordi - vi kommer til å krangle.

Æ skreiv det en gang, et sted (når du blir så gammel som mæ, glemme du ting), at æ vil heller være i en kultur som krangle enn en som e ettergivanes, for det betyr at den fortsatt e så viktig for folk at dem kjempe for sin opplevelse av den. Æ glede mæ til vi skal krangle, og æ tror Noereh! til en viss grad kan sørge for at vi gjør det på et anna plan enn dem som kom før oss.

Det va dét æ tenkte på, den helga æ va med på å stifte en ny samisk ungdomsorganisasjon.

¹Ikke dermed sagt at æ har negative minna fra den heller, men gym- og musikkfløya va vel aldri min favorittdel av skolebygget. Sjøl om æ tror det va der, mens klassen vårres va hall monitors - ka det nu enn het, den gang da - æ hadde den plutselige, endelige oppdagelsen at æ va bifil, uten at æ helt huske ka som førte til det, æ huske bare øyeblikket, den metaforiske lyspæra.

I går ettermiddag - etter to e ettermiddag, sant? Ihvertfall når man har sovet i fire tima og vært våken siden klokka åtte på morran - satt æ på Verdensteatret, fordi Rosan - de fire (eventuelt De 4 roser, for dem som ikke heng med) - har stengt på søndaga, sukk. Poenget va: æ satt på kafé og skreiv ting for mæsjøl, fordi æ ikke hadde med mæ datamaskin og fordi æ ikke egentlig burde formulere ting etter ti tima søvn fordelt på cirka tre døgn.

Point being: "æ har så mye æ skulle ha sagt, et langt, semi-saklig blogginnlegg (red.anm.: æ vet ikke ka slags nerd æ e når æ håndskriv blogginnlegg, men nerd e æ nok) om opprettelsen av en organisasjon, men for øyeblikket kommer tankan mine sæ ikke så veldig mye lenger enn "... samiske menn, liksom ♥" (red. anm. 2: æ vet definitivt ikke ka slags nerd man e når man også håndskriv & hearts ; for å lage hjerta. Akk og ve!) Og egentlig e det jo samiske menneska i sin allminnelighet - og en stund va det selvsentrert sirkelrunking, menn liksom ♥ , dem e så jævig slitsom - men akk! Samiske menn, altså, dem e jo i grunnen ganske fin - ikke sånn fin (eller, jo, tidvis), men fine menneska - og det burde være flere av dem," også blei æ litt sånn "... vent?" og føyde til "(øhm, that is to say.)" fordi det jo egentlig høres ut som om æ kanskje vil... støtte opp om produksjonen. Og så blei æ litt satt ut og så blei æ litt underholdt; og æ tenkte på folk som sir lol - og å si lol, ikke bare bruke det som skriftlig ytring, men en muntlig en, må jo være den heftigste formen for postmodernisme ever, lol liksom - så skreiv æ "Diehtokassa" fordi det mora mæ. så noterte æ "Siri skal venne sæ til en samisk komplimentskultur, oh yeah" fordi æ e den typen nerd, den typen som skriv potensielle statusoppdateringa i skrivebøker (innrømmelse: av og til tenke æ i statusoppdateringa, herregud, for en skam!). Så tenkte æ videre på det, og holdt på å le høyt når æ tenkte mæ kordan Nobelprisbegrunnelsan hadde vært om Nobelprisen blei delt ut av samiske komitea: "Årets Nobelpris i litteratur går til en forfatter som ikke e så dum, og som har skrevet en rekke bøker som ikke va så ille. Vedkommende e heller ikke den verste personen i verden, og har vel etterhvert vist at en pris av den her typen ikke e helt ufortjent. Gratulerer." :D

Æ tror kanskje det avsnittet der gir et riktigere bilde av hjernen min enn æ noensinne vil at noen skal ha. Sukk. Forresten dro æ på stiftelsesmøte og teoridroppa Paul de Man, æ føle at det burde gi seriøs kred til akademikeren i mæ. Samt at æ, under workshopen for ka vi vil at ungdomsorganisasjonen skal gjøre, la til et punkt om at den burde "arbeide for å vise samisk ungdom at akademia e viktig for samisk kultur." Akademia liksom ♥ (Æ va ikke med under presentasjonen til gruppa æ va på, fordi æ blei rekruttert til kjøkkentjeneste, men Susanne sa at da dem hadde lest opp det punktet hadde ho gjetta sæ til kæm som hadde kommet med det :D) Æ konkluderte forresten også, på søndag mens æ satt på VT, at det burde finnes en slags omvendt Veiviser-ordning (og så kom æ til å tenke at æ ikke burde si sånt, fordi æ e mæ og folk kommer til å anta at æ mene at det burde eksistere Veivisera som reise ut på skola med det mål for øye å få folk til å tro at alle sama bor i lavvu, fordi folk kjenne mæ... sukk), en som kan reise rundt hos samisk ungdom og forklare dem koffor det e viktig at man studere samisk kultur og språk og alle andre studia som har samiskrelevans, ergo: alle andre studia, fordi kulturbæring skjer på mange måta og det e greit nok at majoritetskulturen e anti-intellektuell, men vi burde ikke være det.

Æ tror forsåvidt ikke noen burde sende mæ ut til sånt, med mindre det e som skrekkeksempelet "så klart kan det jo hende at du studere så lenge at du ende opp sånn her, så slutt i tide!" :D

Delvis også fordi æ i løpet av helga innså at æ virkelig ikke vet ka slags inntrykk æ gjør på folk som ikke kjenne mæ eller vet kæm æ e i det hele tatt - æ blei litt satt ut av en gutt som så på mæ og sa "Du e så negativ," sjøl om æ tror han mente det delvis på spøk og mest om situasjonen der og da (vedtektsendringsnerdingsdiskusjon)). Fornuftige menneska æ stole på sir at æ gir inntrykk av å være kritisk ("men ikke nødvendigvis negativt"), og det e vel kanskje sant (nevnte æ at æ muligens står ansvarlig for at vi ikke hete Dohpere, fordi æ påpekte kordan det høres ut om man les det på norsk, med stum h..), men æ vil jo gjerne gi inntrykk av at æ e litt mer enn bare det - men æ har en følelse av at æ da ende opp med å virke kritisk og teit, hvilket jo heller ikke e særlig til utgangspunkt. Ikke det at æ e bekymra, æ tror ihvertfall folk kanskje like mæ - om enn bare litt? - når dem får tenkt sæ om:D Uansett sitt æ nu i kontrollkomiteen til Noereh! - som organisasjonene endte opp med å hete i stedet for Dohpere (det betyr knopp på sånn samisk æ ikke kan:>) - så da e det jo bare rett og rimelig at æ e kritisk og mislikt, jippi! (snakk om å være født til en rolle)

Det dukke muligens antakeligvis opp nokka mer, muligens nokka mer vettig også, kæm vet?, fordi æ har brukt litt tid i helga på å tenke på språkintoleranse ("du sku ha sett som oppførselen hennes endra sæ når ho oppdaga at æ kan samisk") og klesdrakt og litt sånt. Vi får se. Uansett burde æ prøve - men æ tror ikke æ får det til - å forklare følelsen av å stifte nokka så fint som det vi gjorde. (Også kjent som "Drit i barn, æ skal lage organisasjona - det e sikkert like mye arbeid med det!")

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv - i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) - det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit - til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett - æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv - æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at "se, æ kan også!," men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): "Ethvert dødsfall er slutten på verden." Under samtalen på Ordkalotten på onsdag - den Ida oppsummerte her - snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig - kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? - men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?